Et lite stykke Norge

Det er 32 grader og troperegnvær som trommer mot vinduet. For morro skyld kaster jeg på meg Norrøna jakken min, en stor, sort og rød fjellanorakk, og spaserer rolig, i sandaler, ned til kantinen. Jeg skal bare ha en soyamelk og en papaya. Damen bak disken ser på meg i stum forundring. Kan hende er det ulven på hettekanten, som jeg for øvrig har passet på å tre godt over hodet, som utløser dette perplekse ansiktsuttrykket hennes. Jeg legger 2 dollar på disken, ønsker henne en fortsatt god søndag og forlater kantinen vel vitende om at synet av meg har fått enhver asiater i lokalet til å sperre opp øynene. Det gjør ikke noe. Jeg ville vært annerledes uansett hvordan jeg gikk kledd. Lyst hår, blå-grønne øyne og 172cm ser ut til å være faktorer som ikke uten videre sklir inn i mengden.

På pulten min ligger en åpnet melkesjokolade, så myk at den må inntas med spiseskje, og en papiravis trykket i et land med pressefrihet. De to representerer begge goder som hører til under kategorien sjeldenhet i min tilværelse. Jeg blar ufokusert gjennom avisen og stikker spiseskjeen ned i sjokoladen og kjenner smaken av et lite stykke Norge. Det var Ingar som hadde med seg posen med Norrøna jakke, norske aviser, ullklær, en bok og melkesjokoladen. Og selv om jeg vet at det er de hjemme som står for innholdet i posen, sender jeg også ham en varm tanke. Vi møttes på en sushi restaurant på Orchard road, spiste, pratet om løst og fast og nøt hverandres selskap før vi skilte lag, jeg altså med utvidet garderobe. Forutenom ullskjerfet som jeg kan tenkes å bruke til en tidvis sår hals, putter jeg posens innhold i den øverste, utilgjengelige hyllen i klesskapet. Jeg kommer ikke til å ta det frem igjen før i mai, når jeg reiser nordover, til fjellene. Til Nepal, Himalaya, Tibet og Kina. Da skal både hr. ulltrøye og mr. Norrøna få vise muskler.