Det kan kanskje synes forunderlig at navnet på en sidegate til Pasir Panjang road i hjertet av Singapore, plutselig skal utgi seg for å hete Kong Harald V’s vei. Ikke bare forunderlig, nærmest urimelig kan det virke. Men skulle du finne på å søke den opp på maps.google.com så vil du innse at den kun er et spill for galleri. Jeg vet ikke engang om det finnes noen vei i Norge med det navet, men det gir uten tvil en fornemmelse at man er i trakter der man er ønsket. Og velkommen var vi, der vi gikk ut av taxien ved sjømannskirken i Singapore, pyntet i hver vår sommerkjole på vei mot årets eneste julemiddag, mens “driving home for christmas” spiltes i bakgrunnen.

Det var hektisk på kjøkkenet, lukten av surkål og ribbe hadde akkurat rukket å gli inn blant studentene som hadde funnet veien til kirken denne torsdagskvelden. Med skade for å fornærme noen, kan jeg melde at det nok ikke var religiøse motiver som samlet oss, men en “urge” etter noe særeget norsk, etter det vi visste vi i år kom til å gå glipp av, og et lite ønske om tradisjon og kultur. Og vi kom selvsagt sultne. Det er ingen jeg kjenner som trekker frem julematen som yndlingsrett. Likevel er det ikke tvil om at når sosissene og medisterkakene ligger side om side i stekepannen, svoren godgjør seg med grillfunksjonen i moderne ovner, og potetene hentes ut av gryten, da fremkalles en helt spesiell følelse, som får norske mager til å rumle høyt i kor.

Og som vi spiste. Kålrabistappe, pinnekjøtt, poteter, kokte gulrøtter, ribbe, rødkål, Waldorfsalat (som ikke egentlig er noe godt engang), andre runde fikk jeg til og med sennepssild og tomatsild.

Det rareste var igrunnen at det enda var november, at jeg morgenen etter ville finne meg selv på lesesalen begravet i differentialer, transformasjoner og annen matematiske uforståeligheter, med 32 grader på utenfor, med en moden papaya og kopi-o, kanskje med troperegn bankende på glassruten, omgitt av tusen smaløyde, svarthårede lokale med samme formål med lesesaloppholdet som megselv… og at jeg ikke ville være små-gjespende på vei til domkirken, eller kanskje trefoldighetskirken hvis vedlikeholdet fremdeles holder på, vel vitende om at frokosten hos Kari og Ragnar ville gjøre den tidlige oppstandelsen den morgenen verdt det.

Tro det eller ei hadde jeg lenge lyst til å gå rundt juletreet, vi hadde ikke trengt til å synge alle versene av “Deilig er den himmel blå”, men kanskje mumlet noe om at jorden er deilig, at slekt skal følge slekters gang, og at englene fremdeles daler ned i sjul og ikke i en eller annen engleskole som enkelte skulle finne på å starte. Jeg mintes juletrefestene hver første søndag i advent på Holmenkollen, hvor mamma fikk meg til å proklamere dikt for den ganske forsamling (hvordan i all verden gikk jeg med på det?), jeg tenkte naturligvis på alle de tusen godteposene jeg har vært med å produsere på Smack, og på det enorme juletreet på Diakonhjemmet som ble til ved i peisen i Rødkleiva.

Men så stod det der fremfor meg. At det var pyntet med svenske flagg gjorde ikke noe, ei heller at stjernen var helt skjev, at det knapt nok var høyere enn meg eller at lysene var usystematisk fordelt. Juletreet var forsåvidt billedskjønt nok, det var bare ikke et tre, men en plastikk produsert illusjon.
Du grønne, glitrende, mister på mange måter litt glans i det øyeblikket man innser at det er produsert på en fabrikk, sikkert i Taiwan eller Kina, pakket i en pappeske og fraktet til Singapore, kjøpt i en butikk på et enormt kjøpesenter, sikkert med kredittkort, antagelig kjørt tilbake til Kong Harald V s vei for dermed å bli montert sammen med bruksanvisning, umbrako og kanskje til og med gaffa teip.

Fraværet av juletregang sluttet å plage meg etter at jeg kom på hvorfor jeg går med bunad og ikke med en stram sommerkjole når julemåltidet inntas. Så vidt jeg kan huske sa Rasmus at han aldri skulle spise igjen. De siste skjeene av riskremen burde antagelig blitt værende på tallerkenen. Jeg fantaserte om å kjøpe meg en brunost i butikken, G35 såklar, men innså dessverre at selv om jeg fikk Chris og Fredriks kjøleskap til disposisjon så ville 1kg’s prosjektet være en umulighet all den tid jeg ikke også fikk tak i en ostehøvel. Og på denne siden av kloden er de i høy grad mangelvare.

Julekvelden i sjømannskirken tok kaka. Det vil si, den var selvsagt en blek etterlikning av julemiddagen hjemme. Riskrem kan ikke uten videre konkurrere med sjokolademousse, karamellpudding, multekrem og cherry formage. Og pølsesnabbene var ikke akkurat som de fra Fjellberg. For ikke å nevne at å sitte på ekvator med bare et knippe kjentfolk ikke kan sammenliknes med å nyte måltidet med kjernefamilien. Så summer det seg altså opp til at borte er bra, men hjemme er best. Og igrunnen er det jo fantastisk å kunne lengte litt hjem iblant.

Til venstre

Kongen, dronningen og Fredrik. I gjensidig respekt

Til høyre

Utsikten fra kirken.