Om tiden frem til 22. november er det lite å berette. Skole, trene, spise og feste. Et velkjent og taktfast mantra. Dimensjonen skole har i mange år blitt utøvd gjennom aktiviteter som forelesning, øving, lesing og skriving etterfulgt av en strevsom eksamen. Så plutselig sitter man der med skjegget i postkassa og skal være utlært. Tre kategorier er fjernet fra listen. Det norske utdanningssystemet anser meg som skolert og sin oppgave som fullbrakt. Bortsett fra diplomoppgaven kanskje. Men den skriver jo ikke akkurat utdanningssystemet. Men øvinger, forelesninger og eksamener, det er jeg hvertfall ferdig med. For alltid.

Det siste jeg lærte på NTNU handlet om kompressorer til bruk i olje og gass industrien. På siste eksamen forklarte jeg sensor hvorfor en risikoavers kjøper ville foretrekke en engelsk auksjon fremfor en nederlandsk…

Jeg håper på en måte at det er verdt det. At notatene fra lunkne forelesninger, de utallige timene på lesesalen, 41 universitetseksamener og et uant antall oppgaver faktisk betaler seg. Jeg har vondt for å forestille meg alternativkostnaden. Ikke vil jeg det heller. Jeg ender i stedet opp med den mest fundamentale antagelsen av dem alle. La oss anta rasjonelle aktører.

Når rasjonelle aktører samles på datasalen for å skrive oppgave, da gjør de det med kaffe, matpakke, mandarin og Fjordland. Jeg går så langt som å påstå at det er blitt mitt nye mantra. Transformasjonen skjer ikke gjennom energi hentet fra en løpetur inne på et semisvett treningssenter, eller fra Inas kulinariske overraskelser, ei heller fra vorspielene som så jevnlig utspiller seg i leiligheten. Nei, kaffe, matpakke, mandarin og Fjordland, jeg gjentar det. Heldigvis har herlighetene blitt akkompagnert med Spotify som har gitt nytt liv til matematikk og korrekturlesingen av den. I et klokt øyeblikk gikk jeg til anskaffelse av Premium varianten og slapp ergrelsen over Mr. Melk og de andre reklameinnslagene.

Bortsett fra en og annen betenkelighet rundt rutinelivet som utspiller seg i eksamensperioden, glemmer jeg ikke karamellen som har åpenbart seg i ettertid. For det er bestandig en karamell. Den heter juleferie, smaker av gløgg, lange morgener, julekonsert og shopping, og den inntreffer bestandig. Ofte resulterer det i et besøk hos frisøren, alkoholer og søvn. Helst så mye som mulig av de sistnevnte. I år ble jeg dessuten turistguide for noen scotske bekjente som jeg reiste med i Kina. På mystisk vis har de bosatt seg i Svolvær. Nå hadde de forvillet seg til Trondheim, og jaktet på troll, damer, geitost og lusekofte. Fire objekter som så visst ikke stod på min handleliste. Men gjensynet var herlig, og historiene de samme som den gang i Beijing. Plutselig var alternativkostnaden ved å studere, ikke så høy lenger. Det finnes andre ting for meg enn å jobbe på et fiskemottak i Svolvær.

Da roen senket seg, og de verste julegavene var innkjøpt, satte Sondre og jeg oss på toget. Vi så på ”modern family” og skrattlo. Fremdeles kaffe, matpakke og mandarin. Men da jeg så ned i matposen, var alt jeg så en Fjordland som var borte. Og jeg smilte. For oss som har annet å gjøre enn å spise Fjordland, tenkte jeg og håpet at det kanskje kunne ha vært siste gang. Det kjentes godt.

Endelig var det ferie!

God jul!

På tur i Hellas

Kom over denne søte historien

En turist går inn på et hotell i en liten gresk by. Han legger 300 euro
på disken i resepsjonen og går opp for å se på rommet…

Hotelleieren tar pengene og springer til slakteren og betaler fakturaen
sin….

Slakter`n tar pengene og betaler bonden for det kjøttet han kjøpte på
kreditt…

Bonden løper til bensinstasjonen og betaler bensinen han har krita til
traktorn sin…

Eieren av bensinstasjonen tar pengene og betaler gjelda si til byens
gledespike…

Hun går til hotellet og betaler 300 euro som hun skylder for
“arbeidsværelset” sitt…

Hotelleieren legger pengene på disken.
Turisten kommer ned trappa til resepsjonen. Han liker ikke rommet, så
han tar de 300 euroene og går. Ingen har tjent så mye som et rødt øre,
men hele byen er gjeldfri og fremtiden ser lys ut for tilfellet…

Det er den store uke for avskjeder. Hellas statsminister, Italias statsminister, Norges justisminister, Karl Øve Knausgård. Alle forlater de sine jobber, sitt embete så og si. Jeg føler nesten hvem som helst kan gå om dagen. Kanskje bortsett fra megselv. Jeg sitter forholdsvis dypt i det, med prosjektjobbing langt oppetter ørene. Og vet du hva jeg jublet over tidligere denne uken? Et diagram, et kaotisk diagram med firkanter og streker. Jeg jublet fordi det illustrerte akkurat det jeg ønsket, jeg jublet fordi jeg i timer hadde vridd hjerneceller, sloss meg gjennom tre programmeringsspråk for å skrive ut dette simple diagrammet, og med ett åpenbarte det seg, nettverksflyten som illustrerer min optimale løsning. Og alt jeg vet er at jeg hvertfall ikke skal gå, ikke nå midt i kaoset, ikke forlate min post. Ikke før jeg er ferdig. Men da skal jeg forlate denne studentby, som Berlusconi og Storberget forlater sine arenaer. Og jeg skal gjøre det med rak rygg og et smil om munnen!

For en helg det har vært! Først kom Chris på besøk. Den triveligste svensken jeg kjenner. Vi møttes i Singapore, har ligget timer ved bassenget og pratet, spist god mat, reist i Indonesia og moret oss i Universal Studios. Plutselig var det i Trondheim våre veier møttes igjen, på solsiden, med hans kjæreste og min sykkel. Det ble et vennelig møte, som resulterte i morsomme kvelder. Vi mimret om gamle dager. Da lengtet jeg litt tilbake.

På lørdag fylte Sondre år. Rart som tiden flyr. Ina bakte croissanter, gave på sengen og full rulle. Selv legobygging stod på programmet, med Vegard i spissen. Etter en tur i bymarka fikk S velge middag. Allerhelst ville han ha asparges. Men man kan ikke forvente all verdens av en Rema1000 butikk i Trondheim på en lørdag. Litt lenger ned på listen stod hjemmelaget kebab. Det hadde de på Rema.

Det er søndag etter festen. I sofaen ligger noen av jentene lettere henslengt og sladrer om noe morsomt fra gårsdagen. Historier fortelles. Alltid mange historier. Seks jenter med opplevelser fra natten før. Det blir fortellinger av mindre. Igjen og igjen skildres historiene, ettersom husets beboere og deres følge ramler inn i stuen. Iblant tilføres en uviktig, men gjerne morsom detalj. Alle ler. Vegard ler høyest. Tilslutt vet man ikke engang om man var der da historien skjedde.

Aktivitetsnivået og antall mennesker i stuen er som regel korrelert, men i kontinuerlig forandring. Sondre skal synge innvandrerne inn i landet, Vegard skal på dugnad, te skal drikkes, og brød bakes, cupfinale på tv og støvsuging, og med ujevne mellomrom sniker man seg unna for å få sett på en artikkel man ikke rakk å lese ferdig på fredag. Det loves et nytt og bedre skoleliv. Fra og med i morgen.

Etter å ha nytt det gode selskap i noen timer, forlater jeg stuen. Jeg hører på radio på rommet mitt. Klokken to er det nyheter. Det snakkes om Hellas, om Berlusconi, voldtekter og krisemøte i Syria, og det snakkes selvsagt om cupfinalen. Cupfinalen er hovedsaken. Nyhetssendingen varer ikke lenge. Men i begynnelsen opprører det meg at hovedsaken er finalen på Ullevål. At halve nyhetssendingen handler om stemningen på stadion, elleville supportere, jubel og frustrasjon, Snåsamannen som meldte tap for Brann, mens Senkveld-krepsen trodde Brann skulle vinne… Plutselig innser jeg at det er ikke noe vits i å være opprørt. Gode nyheter er også nyheter. Iblant er det godt å bare kunne lytte til jubel fra en sportsbegivenhet, selv når det er nyhetene man hører på.

Ingrid, bergenseren, kommer hjem etter kampen og er litt skuffet når hun kommer inn i stuen. Men tross alt var det hyggelig å se kampen. Tven surrer i bakgrunnen, lørdagsmagasinet går selv om det er søndag, det lages middag, brødene er ferdigstekt og vannkokeren bråker stadig. Stemningen, lydnivået og historiefortellingene i stuen tiltar igjen. Det er en evig sirkel. I morgen er en ny dag.

Vi hadde ikke satt foten i India før felles-Visakortet var borte. Utenfor flyplassen ventet New Delhi, hovedstaden i verdens mest kaotiske land. Menneskemylderet er iøynefallende. Og især kaoset menneskene skaper, hver og en, med rikshawer, autoshaws, sykler, mopeder og biler. Det er tegnet opp hvite striper i veien. I Norge kaller vi dem fildelere. De har til hensikt å skape orden og trafikksikkerhet, men i dette landet er de ikke engang som retningslinjer å regne. Kanskje, tenker inderne, er det malingsspill som britene la igjen en gang i forrige århundre. De første minuttene fra flyplassen holder vi pusten. Jeg påkaller trafikkenglene i New Delhi, og med litt flaks finner vi tilslutt hotellet.

Neste dag møtte vi Gajendra, eller Moan som vi kalte ham, en venn jeg ble kjent med i Istanbul for bare noen uker siden. Moan kommer nesten halvannen time for sent. Det er første møte med forskjellen mellom ”indian time” og ”english time”. Min kjære venn er opprinnelig fra Kolkata, men studerer i Delhi. Han er graduate student og 1 av 73 som kom inn. Av 100 000 kvalifiserte søkere. Moan gir oss kræsjkurs i å bevege seg, oppdage og også nyte Delhi og alt det indiske vi er omringet av. Vi besøkte det røde fort og betaler 10 ganger så mye som ham. Men han betaler for oss alle, vi er hans gjester, tross alt. Selv om han knapt nok kjenner meg, og aldri har møtt de andre før. Vi spiser veldig(!) lokal lunsj og litt mer high end middag før vi tas med der den gjengse inder henger på kveldene.

Dagen etter går vi rett i fella. Vi lures inn i en autoshaw for å finne et sted de selger togbilletter. Scams er den største turistkriminalitet i India vil jeg påstå. Heldigvis tapte vi ikke noe penger, men følelsen av å ikke kunne stole på offiserer med stjerner på skulderen var frustrerende og irriterende. Det ble en varm dag. Termometeret viste 45 grader. På kvelden lå vi i køyer på et tog til Varanasi.

Varanasi er gåtefull. Religiøsiteten balanserer mellom det skremmende og det fascinerende. Det er vanskelig i ettertid å sette fingeren på hva det var med byen som gjorde den så mystisk. Kanskje var det gjengklang av Buddhas læresetningen som fremdeles satt i veggene, kanskje var det den hellige elv, kanskje lukten fra begravelsesritualene, eller kanskje var det hygienen til alle dem som vasker klær og seg selv i elven som i enkelte områder klassifiseres som kloakk på grunn av bakteriemengden. Uansett er det for mange kultur-, historie- og religionssammenhenger som jeg ikke forstår. Derfor føler meg også litt målløs. Om turen fra Varanasi har jeg derimot meget å berette.

Det begynte med at 1., 2. og 3. klasse på toget var utsolgt, så vi skulle sove på ”sleeper class”, uten Air Con. Sleepervognene minner mest om rullende fengsler, med gitter foran vinduet og mennesker på innsiden som titter ut. Vi kom til togstasjonen i nitiden på kvelden, omtrent en time før toget skulle gå. Det viste seg at infrastrukturen og menneskene hadde forsinket toget med 2 timer. Vi slo oss til ro på plattform 3, med indere, kakerlakker og rotter på alle kanter. Rottene var mest underholdene. De lekesloss og sprang mellom bena på menn i militærdrakt. Ingen rottegift å se, ingen musefelle. Ved siden av kuer, geiter og aper, blir også rottene betraktet som hellige i Varanasi. På avstand ser de uskyldige og søte ut, men de er ikke på avstand. De er knappe 2 meter unna. I bakgrunnen braker en høyttaler fra første verdenskrig på hindi og iblant på uforståelig engelsk. Men vi kjenner igjen mellodien som spilles før hver beskjed annonseres. Det er den samme som høres når man åpner en Windows 95 datamaskin. Sondre spiller Karpe Diem på sin mobile høyttaler, men lyden drukner i høytalermaset, kostingen, tog som tuter og fattige barn som kjemper med rottene om å plukke mest søppel på togskinnene. Jeg har aldri følt meg mer skitten. På perongen rett overfor oss står et annet tog. Under toget sitter en naken mann på huk og vasker seg. Og i bakgrunnen synger Karpe Diem ”Ikke gjør det som vi gjør det.” Plutselig har jeg en kakerlakk i nakken. Jeg hyler og militærmennene ler. De har rotter mellom bena.

2 forsinkede timer blir til 10 før vi bestemmer oss for å leie bil til Agra. Da er klokken syv om morgenen. I ti timer satt vi på togstasjonen, hørte på Windows 95s åpnigslyd og ventet på et tog som aldri dukket opp. Så slapp vi hvertfall fengselscelletogvognene.

I bilen spør Vegar sjåføren: ”Are we driving on the wrong side?!” Sjåføren nikker, ”the roads on the other side is very bad. Better drive on this side.” Det blir Vegards tur til å nikke. Det skapes trafikkaos når ingen føler seg forpliktet til å kjøre på riktig side av veien. Flere ganger opplever vi at det er kø, noen forsøker å kjøre forbi, alle følger etter den ene som kjørte forbi og plutselig møter de motgående trafikk og det stopper fullstendig opp. I timer kan det stå bom stille av denne årsaken. Da kan dere se for dere hvordan det er når man midt i en slik trafikkpropp plutselig må veldig på do. Det opplevde vi også noen ganger.

Vi så Jaipur, Agra, Delhi, fort, palasser og templer. Vi kjørte gjennom milevis av dyrket mark, det var mennesker og sjapper som solgte nøyaktig det samme overalt. Taj Mahal var like vakkert som de beskriver det, og menneskene minst like mange som man skal ha det til. Vi besøkte en tigerpark, der vi angivelig var få meter fra tigre, men kunne ikke se dem på grunn av busker. Men ville elefanter så vi, og påfugler og KingFisher, fuglen som har gitt navn til det lokale ølet. Det samme ølet som alle restauranter for øvrig bare selger ”under bordet”.

I en trang bakgate i Nainital satt en snekker med sine venner og forsøkte å vedlikeholde et spetakkel av en trebenk. Foran ham lå en rispose med verktøy. Den hadde flere hull og var skitten av både olje og støv. I nesten en time hadde Sondre og jeg forsøkt å forklare at jeg ønsket meg nettopp en sånn pose. De som så ut til å forstå mitt ønske nikket bare indisk på hodet og vi labbet tappert videre. Lite visste snekkeren i Nainital at hans verktøypose bare dager senere skulle bli vasket med Milo i en studentbolig i Trondheim. Jeg gav ham 100 rupies. En symbolsk sum for meg, en dagslønn for ham, hvertfall. Så gikk jeg til en mann med hånddrevet symaskin og spurte om han kunne sy igjen hullene i den gamle risposen. Snekkeren mistet posen sin, men jeg trøster meg med at det er lettere for ham enn for Sondre og meg å gjøre seg forstått. Han har sikkert allerede en ny.

Like plutselig som vi dro, var vi tilbake. Vekkerklokken på rommet viser 13 grader. Det kjennes ikke så ille som det høres ut, men jeg setter på ovnen. Så tar jeg meg et knekkebrød med kaviar. Det er slutt med Masala, Dosa og Curry. Jeg romsterer alene rundt i huset med silkebukser fra Varanasi. Jeg får sjokk hver gang jeg kommer inn på rommet og ser mitt eget speilbilde. Buksene passer ikke inn her. Jeg forsøker å pakke ut av sekken. Lukten fra sekken passer heller ikke inn. Men den fremkaller minner om India. Og den vitner om at landet er veldig, veldig annerledes.

Det er på tide med en liten oppdatering. Stikk i strid med hva man kunne forvente, semesteret og en kommende klassetur tatt i betraktning, satte vi oss tidlig tirsdag morgen på flyet. Vi ante på mange måter ikke hva som ventet oss. Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi ankommer hotellet etter 12 timers reising og en heftig introduksjon til Tyrkias aggresjon, trafikk, moskévirksomhet og køsystem. I etterkant velger jeg å tilskrive observasjonene møtet mellom øst og vest, og når sant skal sies er det akkurat i dette skjæringspunktet vi landet. Byen i øst og vest. Europa og Asia i skjønn forening.

Etter å ha møtte KPMGs representanter fra Norge drar vi ut og spiser. Det blir en hyggelig introduksjon til oppholdet. Maten, stemningen og ikke minst utsikten minnet om alt annet enn lesesalen på Kjel. Fantastisk med andre ord.

Hva gjelder tekniske ferdigheter fikk vi den neste dag erfare at arrangøren dessverre hadde litt å lære. Med film i HD kvalitet kom tyrkiske PCer til kort, så vår hakkete fremstilling av NTNU-studenter på vei til skolen med ski på bena ble en slags ironisk forestilling. Men vi gikk rakrygget tilbake til plassene våre med oppfordring om å se filmen på YouTube. Etter lunsj tok vi bena fatt. Etter en fergeferd og rebusløp gjennom gamlebyen fikk vi sett glimt av hva byen har å by på. Især fra utsiden. Den blå moské for eksempel speiler ikke riktig sitt navn når man ser den fra utenfra.

The blue mosque

Men historien bak Hagia Sofia, Universitet, The new Mosque og Bazaren holder vi friskt i minne. Og selvsagt fornemmelsen man fikk ved å betrakte dem. På kvelden spiste vi Tyrkisk. Måltidet minnet om spansk tapas, men fattigere på smak.

Selve konkurransen gikk av stabelen 07.00. Tre timer case-løsning, en halvtime fremføring og spørsmål, 30 min lunsj, før nye tre timer med case og etterfølgende spørsmålsrunder, fikk slitne norske jenter til å takke ja til å være med på tyrkisk bad. Først da forstod vi hva vi aldri hadde ventet oss. Om vi var berett? Neppe. Jeg har badet mange plasser i verden, i skitne elver, fjellvann, demninger, hav, badekar, basseng, men aldri har jeg badet som jeg badet i dag. For der satt vi, side om side med tyrkiske kvinner i all sin prakt. I all vår prakt naturligvis. I starten dekket av et forvokst kjøkkenhåndkle. Etter å ha øst vann over seg selv med tinnspann fra varme kraner langs veggen ble kjøkkenhåndkle elegant tatt fra meg. I midten av rommet, på et gigantisk marmor bord ble jeg plassert på ryggen, i skjønn forening med alle de andre i påvente av hva som ville komme. Skrubbing. Dresscode: naked. Seansen rundet av med massasje, full kroppsvask og intens sjamponering. Røverne i Kardemommeby ville avgått av mindre. (”Å vaske seg, det er slettes ikke godt, børsten er børstet og vannet er så vått, ja skrubb og børste og såpevann.. ”) Men vi verdsatte opplevelsen. Ikke bare ble vi myke og rene, vi gjennomgikk en reise tilbake i tid. Det var som om de antikke filosofers diskusjoner fremdeles gav gjenklang i veggene. Kuppelen, søylene, marmoren, det rennende vannet og den tilstedeværende fuktige luften gjorde noen og enhver nærmest religiøst andektig.

Da vi ved middagen fikk presentert finalelagene og samtidig slo oss til ro med at det ikke var Norge, ble det tid til en drink i toppetasjen. Og mens vi satt der i loungen, tittet jeg østover og fikk en slags sindig ro fordi jeg visste at det var Asia jeg satt og stirret på. Det samme Asia som jeg om bare en uke igjen vil observere.

”Ha en god dag” roper Victoria og jeg styrter ut av døren, akkurat tre minutter for sent. Noe må definitivt gjøres i trappeoppgaven. Nest siste dag i mars er trappen så full av sne at jeg må passe på å gå i samme mønster som sistemann hjem i går kveld, og selv da kan jeg ikke være helt trygg på at jeg ikke får sne i skoen, uavhengig av høyden på støvlettene. Ute på gaten er det litt bedre, for der har måkebilen vært og polert fortauet slik at Herr og Fru Trønder holder fast i husveggen og hverandre på vei til butikken. De fremstår som den romantiske motpolen til EiT som jeg er på vei til. I det tilsynelatende trygge veikrysset utenfor Bunnpris blir jeg sniddet av trikken. Den som trodde en var trygg på fortauet må tro om igjen. I ren forfjamselse blir jeg stående og rekker naturligvis ikke den grønne mannen. På Elgeseter bro sørger bussen for å plassere to delikate sørpeslapsklumper på bena mine, og ved Samfundet rekker jeg akkurat ikke lyset.

Men plutselig, som i en drøm, sprekker skylaget opp og ansiktet fylles av solstråler. De tørker ikke buksene mine, men varmer godt i kinnene likevel.

Årets første vårtegn. Og jeg merket at det var som å starte litt på nytt.
”Ha en god dag!”

Frognerseteren under femmila

Patriotismen dyrkes. Det deles ut individuelle gull, sølv og bronsemedaljer foran over hundre tusen fremmøtte på Universitetsplassen. De som tror Karl Johan er full 17. Mai har ikke studert tv-bildene nøye nok og hvertfall ikke vært der. Stafettgull til jentene, og media har for lengst gått fra å kritisere Petter Northug til å hylle ham som en konge der han ploger seg sidelengs over målstreken og viser Söta Bror hvordan det skal gjøres. Vi vinner tremila, vi vinner femmila, og vi gjør det i beste Kollen stil, med sol, varmegrader og smekkfull arena. For ikke å snakke om fremmøtte rundt løypene. Publikum heier frem dansken som kommer sist i mål, vi heier på brasilianeren, canadieren, ja til og med svenskene høster jubel fra de veldige massene. Og når Therese Johaug kaster seg rundt halsen på vår folkelige konge, da er det mange tårevåte øyne i de norske hjem. Ingenting er som VM på hjemmebane ble det sagt før folkefesten startet. I etterkant kan vi så visst skrive under på nettopp det. En fjerdedel av norges befolkning fulgte herrestafetten på fredag, midt i arbeidstiden. På nrk.no-chatten meldte studenter at forelesere på landets åtte universiteter stoppet forelesningene for å få status ved siste passering. Selv farmor på over åtti var vill av begeistring over kollenbrølet som hørtes helt ned til Dagaliveien. Noen snakker om alle millionene Oslo kommune har brukt på arrangementet, men enigheten er stor om at det har vært verdt hver eneste krone. VM i Oslo har vært en fantastisk opplevelse!

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
som tusen gledesbål i dag,
for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott,
et flammende merke
i rødt og hvitt og blått.
Som en regnbuens tegn under skyen,
skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget,
over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

 

Men ingenting varer evig. Teltene er slått sammen, og trikken kjører som normalt. Mediavakumet fylles av Gadafis og opposisjonens fremmarsj, monstermastene i Hardanger debatteres og det meldes om at en orkan er på vei mot vestlandet.

Heldigvis melder aftenposten at de siste tolv dagene har lagt til rette for en norsk OL søknad. Så da gjenstår det bare å varme opp til en ny folkefest!

På tribunten tre timer før herrestafetten

Her bygges vår egen lille VM-haug

Det er fredag. Den dumme reklamen fra norsk myntverk surrer i bakgrunnen en stund før vi endelig skifter kanal og Jon Almaas ønsker gjestene velkommen med en og annen vittighet. Men litt av sjarmen i et hus med seks jenter er at selv om vi samles om gullrekka, er aldri TV-en i fokus. Men i kveld er Ingrid i Bergen, og Vic og Ids sitter på microbryggeriet for å skrive sketsjer til Indøkrevyen. Det blir allikevel ikke noe særlig til tv-titting, og hvem er egentlig gjestene i kveld? Vi snakker i stedet om gårsdagen, om caset som nettopp er levert, om gutter og annen dramatikk, vi snakker om Marka Rundt, Birken og VM. Såklart snakker vi om VM, og hvilken folkefest det kommer til å bli i nye Holmenkollen! For en fryd det er at det igjen skal arrangeres VM i Norge, og sammen enes vi om at dagene i Oslo kommer til å bli uforglemmelige. Almaas er ferdig, middagen er spist og nybakte knekkebrød tas ut av ovnen. Det er for en gangs skyld passe temperatur i stuen, men vi sitter likevel under ullpledd. Stearinlyset på bordet står riktignok utent, men tulipanene fra Nanna speiler seg fremdeles kokett i glassplaten på bordet. Maria setter på te-vann. Det pusses sko, to vinflasker står på bordet, sammen med yoghurtnøtter og melkesjokolade. Vi lener oss tilbake i sofaen og lar fredagskvelden synke innover oss. Det er en hyggelig fredagsro i Tordenskioldsgate, roligere enn vanlig kanskje fordi antallet i hus er halvert.

Når jeg går opp på rommet mitt setter jeg på ”The Little Hands of Asphalt”, et band jeg lærte å like da jeg bodde i Singapore. Det føles lenge siden nå. Da lengter jeg litt tilbake.

Hjemmelekser

Lunsjtid

Kos på rommene

 

Skolegården

Kaya pancakes, mhm!

På vei til butikken

Green tea latte

Hjemme

 

Badebassenget på idrettsbygget

Du kan ikke bare sitte der, du må gjøre noe også.

En zen-mester svarte:

Du kan ikke bare gjøre noe, du må sitte der også.

 

På vei hjem fra skolen.
Det er helt mørkt, men kvelden er enda ung. Vi går i flokk nedover høyskoleparken, en og en riktignok, ingen sier noe, stubber oss bare av gårde på det isglatte fortauet. Jeg ser ingen kjente, dels fordi jeg forsøker å holde meg på bena, dels fordi jeg er omringet av lue og skjerf. Jeg fryser på lårene. Hvorfor er det ingen som har laget en bukse man ikke blir kald i, tenker jeg litt sint. Så kommer jeg på North Face sin Everest versjon som får enhver til å se ut som Michelin mannen. Er det for vanskelig, kanskje? Teknologen i meg gremmes, det kan umulig være for vanskelig, vi kan fly, vi kan lage elektrisitet av vann, vind og hav og satte foten på månen i 69(!), såklart er vi i stand til å produsere en varm, normal bukse en ikke trenger å være noen Michelin man i! Er det for dyrt? Neppe. Er det for store konkurrenter i markedet kanskje? Absolutt ikke. Hvilke andre drivere er det som styrer dette egentlig… Tankerekken spinner videre. Markedet… Er det sånn at aktuelle aktører tenker at dersom det finnes et sted, med et slikt behov, da må det i så fall være et sted der mennesket velger å ikke bosette seg? Nåvel.

I krysset ved Bunnprisen hører jeg tilsynelatende kjente stemmer. Jeg overrasker meg selv og starter en samtale.
- Are you by any chance Singaporean?
- True! How you know?
- Lived there last year, kind of recognised your… hmm… language.
- Really?! NTU?
- Yes. Lived on campus, Hall 3.
- The one with aircon!?
- Yeah, luckily.
- Although I suppose you spend more money on heating here than you did on aircon in Singapore?
Jeg nikker. Norge er kaldere enn Singapore er varmt. En ikke uviktig manifestasjon.
- So, how is it being Singaporean in Norway these days? You like the weather? Jeg kunne ikke unnlate å spørre.
- You joking?
- You know, my Singaporean friends used to ask me how I managed the heat on hot days, I thought perhaps the opposite question is a relevant one. Are you affected by the cold? Temperaturen viser 17 kuldegrader.
- Honestly… I cant feel my face, my fingers, my eyelashes are frozen, my hair as well, my ears are hurting, not to mention my legs, and my feet, my toes, ahh.
- Hehe, beautiful country, Norway, isn’t it?
- True! But my friend and I were just discussing, you know, wondering about those people a thousand years ago deciding to….. hmm..
- Settle here? Jeg smiler under skjerfet.
- Mhm…
Deretter brytes samtalen på grunn av en gammel mann som kommer traskende oppover Vollabakken. Jeg ser ikke ansiktet hans men anslår hans alderdom på grunn av broddene han har festet under skoene.
- What’s that noise?
- Don’t know the English word for it really, but it’s some sort of crampons that people fasten underneath their boots. Not regular once of course, but with tiny sharp pins that protect them from falling.
- Protecting nails! Wow. Never heard of, weird noise anyways. Nice scarf by the way!
- Thanks. It protects me from, or isolates me, from, from everything…

På samme tid for et år siden

Så kom den morgenen da Conversene må vike for gummistøvler og ullsokker. Jeg møtte Ingrid i gangen, hun var barnslig oppspilt og forventningsfull da hun spurte om jeg hadde sett sneen utenfor. Kong Vinter er ankommet. Antallet syklister er halvert bare på et døgn, selv om noen optimistiske sjeler fremdeles kaster seg over studentfartøyet. Flertallet går . Jeg hadde nesten glemt lyden av sne som komprimeres under skoene når man tråkker, og hvordan snedekket samtidig demper lyden av biler som forurenser idyllen. Det laver ned. Trondheim by er hvit og vakker. En vidunderlig onsdags morgen.

- Would you tell me, please, which way I ought to go from here? Said Alice to the Cat
- That depends a good deal on where you want to go, said the Cat
- I don’t much care where—said Alice.
- Then it doesn’t matter which way you go, said the Cat.
- – So long as I get somewhere, Alice added as an explanation.
- Oh, you’re sure to get somewhere, said the Cat, if you only walk long enough.

Jeg har forlatt folkerepublikken Kina. Etter drøye to måneder i annerledeslandet gikk visumet mitt ut og for andre gang i livet vandret jeg rastløst over grensen til Hong Kong. Heldigvis mildner den mentale overgangen når man har en uke i HK før man setter kursen sørover. Hong Kong er ikke vestlig, men det er heller ikke kinesisk. Språket er kantonesisk, de skriver tradisjonelle tegn istedenfor simplifiserte, og mannen på gaten har begreper om verden utenfor. Han har sett planøkonomien i blåøyet og innsett at det finnes fullgode, ja kanskje sogar bedre, alternativer. Han spiser kyllingfillet til middag, går i Hugo Boss dress og svarte spisse sko, han eier ikke sykkel og har aldri sittet på en vogn med lasteplan og traktormotor, og hver kveld han vandrer langs Tsim Sha Tsui East promenade da nyter han stolt skyskrapernes glorete lysshow, lukker øynene og tenker; dette har jeg vært med på å skape.

Noen ganger er de tingene man husker mer virkelige enn de man ser.

Det var med tungt hjerte jeg satte meg på flyet i Macau og fløy tilbake til Singapore for å få med meg mine siste eiendeler hjem. En ubeskrivelig tomhet fylte sinnet da jeg for alvor innså at jeg skulle forlate denne fascinerende verdensdelen. En tomhet som skulle vise seg å fylles ved synet av min familie, nærvær med mine venner og opplevelsen av det Norge jeg for et år siden rømte fra. Oslo føltes lik, sommervinden var sval og dagene lyse og lange. Maleriene til mor og far var de samme, selv i nye omgivelser, samtalene rundt middagsbordet hadde like emner, og lukten av nordmarka var gjenkjennelig.

Så kom studiestart. Jeg er i Trondheim. Høsten har satt inn. En sesong mine kjære venner i Singapore bare kjenner av omtale. Bladene på trærne har ikke riktig begynt å bli gule, men det er kaldt, og dagene blir kortere. Dessuten har store, tunge regnskyer veltet seg inn over byen, den type skyer som gjerne bestemmer seg for å bli værende den ganske høst. Hovedbygget på Gløs står som et stolt emblem, en slags vitenskapelig fallos, og preger byen med sin hudreårsdag. Den er ikke redd for regntunge skyer, det er heldigvis ikke jeg heller.

Det er høst. Jeg tar del i bedpresskulturens studentvennlige tradisjoner, triller opp den tyngste bakken til skolen, har med matpakke, sover lenge i helgene, har oppdatert medlemskapet mitt på Samfundet, satt igjen en Brasero tørrkaffe på lesesalplassen min, spiser med pinner når middagen tillater det og mellom slagene forsøker jeg å ikke gjøre hverdagen hverdagslig.

Philly og jeg proever briller.

Jeg staar i Xians travleste rundkjoering og spotter en saart trengt minibank paa andre siden, foelger undergangen og stiller meg i koe. Det er i vaare dager en forholdsvis enkel operasjon jeg skal foreta meg, sette kortet inn riktig vei, velge engelsk fremfor kinesisk, trykke inn PINkode og velge belop, bekrefte og passe paa at ingen stjeler kontantene som maskinen spytter ut. Ubegripelig enkelt faktisk. Jeg tilhoerer den generasjonen som aldri har tatt ut penger i en bankfilial og som ikke engang er sikker paa om det er en service bankene tilbyr. Likevel er jeg litt nervoes naar det saa blir min tur. Dette er Kina, tross alt.

Omtrent ti sekunder etter at jeg har trykket PINkoden min faar jeg blaaskjerm. Stillhet. Ingenting skjer det neste minuttet. Saa er skjermen svart. Koen vokser bak meg og en uutholdelig varme presser paa tinningen. Folkemengden er massiv, eksosen uunvaerelig og panikken i mitt lille hode starter aa bred seg. En gutt paa min egen alder peker paa et nummer han aapenbart mener jeg burde ringe, men jeg forsoker aa forklare ham at jeg ikke snakker mandarin. Heldigvis gjoer han det. En kort telefonsamtale etter tar han meg i haanden og foerer meg noen kvartaler til en bank med samme navn. Det er offentlig hoeytidsdag, men banken er aapen. Gud vet hva de feirer. Min venn forklarer mannen i skranken situashjonen foer han forsvinner ut i folkemengden igjen. Mannen i skranken skriver en lapp og sender meg i oestgaaende retning ut paa gaten. Jeg staar alene og fortvilet i millionbyen midt i dette uforstaaelige landet, med en haandskrevet, uleselig lapp i haanden, omkring hundre yuan i lommeboken og et bankkort i en ATM maskin noen kvartaler bortenfor. Jeg vet ikke om jeg skal le eller graate. Ubesluttsomheten ender i en kombinasjon.

Jeg labber betuttet og hjelpeloes tilbake til hotellet. Der moeter jeg Miles, en kineser, som har reist med oss fra Tibet. Vi kaller han SuperMiles. SuperMiles har kontakter i de riktige kretser, og selv polititet frykter ham naar han viser dem papirene sine. For aa gjoere en lang historie kort faar jeg hjelp av SuperMiles, men bare til aa finne ut at minibanken aapnes kun en gang om dagen, kl 1100. Ikke engang papirene til SuperMiles kan endre det. Jeg drar i morgen kl 0900.

Heldigvis har jeg et ekstra kredittkort. Men jeg vaager ikke proeve meg paa noen ny ATM. Bank Of China filialene er visst de eneste som aksepterer utenlandske bankkort. Jeg venter derinne i over 50 minutter, gir fra meg pass og kredittkort, peker paa lommeboken min og skriver beloepet jeg onsker. Etter tyve minutter og 3% service charge holder jeg hundrelappene i haanden. Det er en lettelse aa igjen ha penger, men pulsen er enda ubehagelig hoey.

Utmattet og sulten etter fem timers pengejakt velter jeg naermest inn paa en restaurant for aa spise lunsj. Jeg kjenner igjen et tegn for eggplant og et tegn for boenner, peker og sier wo yao (jeg vil ha). Maten settes paa bordet sammen med en tekanne. Et oyeblikk lurer jeg paa om det er en spoek, for aldri i mitt liv har jeg sett saa mye chilli paa en tallerken. Men det er ingen spoek. Jeg spiser auberginen og boennene. Det er en paakjenning for smaksloekene. Jeg kjenner meg fremdeles stresset og lengter etter litt normalitet og ro. Men foerst maa jeg sloss meg gjennom menneskmylderet til en internettbar for aa sperre kortet mitt. Saa naar typen paa nabopcen snur seg og spoer om jeg vil ha en sigarett, da takker jeg ja, og forstaar hvorfor tobakk er saa billig i dette landet.

Slik saa tallerkenen min ut etter at jeg var ferdig med aa spise

[/caption]

Hver morgen maa kjoepesenteret aapnes med en hilsen til folkerepublikken.

Vi kjoerer gjennom endeloese dalstroek. Paa soersiden av fjellknausene har generasjoner i aarhundre gravd ut rismarker som naa gir befolkningen i omraadet sitt levebrod. I bakgrunnen kan jeg skimte fjellene som romantisk nok er dekket med nysne fra nattens kulde, men som sammen med rismarkene kan minne om en stor geografisk feil. Litt til venstre for elven lenger nede i dalen ligger en moske, og paa aaskammen staar et buddhistisk tempel. Det gaar to rader med hoyspentledninger gjennom landskapet, de er paa vei til samme by som jeg, en by som ikke finnes paa mitt Langs en fjellside kan jeg skimte to gjetere, en hest og omkring dem naermere 100 sauer. Noen boender med hatt foelger rolig etter en plog som blir trukket av en voksen, svart yak. I haanden baerer de begge redskapet som gjorde jordbruk og sivilisasjon mulig, en spade, hendene deres er skitne, men oeynene er vakre. Hadde jeg snakket med dem om groennsaksdisken paa Meny i Norge er jeg sikker paa de hadde karakterisert det som science fiction. Det kjoerer en pickuptruck forbi med fire kuer staaende paa tvers paa lasteplanet. Bak den tuter en absurd stor BMW og en enda storre lastebil. Langs med veien staar typiske landsbyhus, de er vanskelig aa skille fra bakken de staar paa. Det er fordi de er laget av bakken de staar paa. I ett av dem ryker det fra ovnen som steamer risbroed og bakeren som eier huset sitter paa trammen og nyter livet. Naboen hans selger kjoett. Jeg rekker aa telle fem flaadde griser, foer buret med hundevalper stjeler min oppmerksomhet. Stedet er forsoeplet med lyden av en gravemaskin som forsoeker aa gjoere pokksten av en massiv betongblokk. Ellers er landsbyen oppsiktsvekkende tidloes.

En times kjoeretur unna ender hoeyspentledningene og jeg vaar reise, i en by hvis navn jeg verken kan skrive eller uttale, og eksistens er neglisjert av mitt gamle kart og min Lonely Planet. Men byen ligger saavisst i hjertet av Kina og baerer preg av aa vaere bygget fort, stygt og praktisk. I to-tiden finner jeg et marked, kjoeper broed og jordbaer og slaar meg ned langs elven Huang He, Kinas viktigste elv. Paa alle kanter sitter det kinesiske menn og spiller brettspill. Det er fredag formiddag. Jeg har vanskelig for aa avgjore hvorvidt det kan kalles kultur, arbeidsloeshet eller dekorativ fattigdom. Naervaeret deres skaper i alle tilfeller god atmosfaere langs elvebredden. Jeg stirrer paa det gule vannet og er takknemmelig for at kineserne valgte aa bygge en demning for dermed aa utnytte dets voldsomme kraft. Vannkraft er paa en maate litt norskt foeler jeg, og tar en bit av et overraskende godt jordbaer. Jeg slaar ihjel noen timer langs elven og proseserer de siste dagenes opplevelser. De har kanskje ikke vaert spesielt ekstraordinaere, men saa er det ogsaa det ordinaere ved dem som gjoer dem uvirkelige.

Good night

Religion

Middagsmat

>

Reiserute

Kontroll.
Lhasa er hovedstaden i den autonome provinsen Tibet, lokalisert 3600 moh og med en populasjon paa omkring 400 000. Aa gaa omkring i gatene i denne byen minner om historiene mormor forteller fra Gjoevik under krigen. Et land under okkupasjon, det er saann det kjennes og igrunnen saa naerme man kommer sannheten ogsaa. Soldatene masjerer i gaten, allerhelst i 2-1-2 formasjon, der den midterste av mennene baerer gevaer. Paa hvert gatehjoerne er det en bevoktet politiinstallasjon og paa toppen av alle bygninger patrulerer uniformskledte soldater med skjold og vaapen. De aapne plassene er de aller verste fordi plassene som oftest ligger foran tibetanske, religioese templer, og dermed blir den kinesiske kontroll saa aapenbar. Jeg satt paa hjoernet av Potala square og stirret opp paa Tibets landemerke, Potala Palace. Det er et ariktektonisk praktverk saavel som et religiost og politisk mekka. Men det roede kinesiske flagget vaier i vinden fra toppen av bygget og minner om hvem som faktisk bestemmer. Den 14. Dalai Lama glimrer dessverre med sitt frahver, det samme gjoer de bedene tibetanere med hatt og yak-smoer. Tibetanere flest har ikke engang tilgang til tempelet som huser pagodaene til de 13 tidligere dalai lamaene. Som turist faar man noyaktig en time derinne. Midt i palasset staar en tavle der det paa kinesisk, tibetansk, sanskrit og indisk staar; lenge leve den ene hersker. I foelge vaar guide er denne 300 aar gamle tavlen beviset paa at Tibet hoerer til Kina.

De fleste turister i Lhasa er kinesere. De staar og betrakter byggverket som kulturrevolusjonen for bare noen tiaarsiden forsoekte aa oedelegge. (For ikke aa snakke om resten verden som lot det skje). I dag markerer plasseringen av bygget skillet mellom oest og vest i byen. Den oestlige delen tilhoerer tibetanerne. Der er stenhusene gamle og de trange gatene er preget av pilgrimsvandrende tibetanere. De mumler paa tibetansk,teller konsekvent paa boennelenkene sine, og er ikledd tradisjonelle drakter. Omkring dem blandes lukten av yaksmoer seg med fjelluften fra Himalaya og lyden av pilgrimmer som legger seg ned paa bakken sufflerer takten til masjerende soldater. I vest er gatene rette og brede, husene betongbaserte og skiltene hovedsaklig paa kinesisk. Her kan man spasere langs utallige gater uten aa se tegn til verken militaer eller politi. Men fravaeret av tradisjonelt bekledet tibetanere er likevel kanskje mest skremmende.

Toalettbesoek.
Den sosiale interaksjonen mellom de ulike individene paa trucken utvikler seg til aa omhandle diverse primaere behov. Diskusjonen om hvorvidt tibetansk stekt hvetebroed eller kinesisk steamet risbroed er mest smakfult, har stilnet. Men toalettbesoekene er ingen gaatt lei av aa klassifisere. Det vaere seg det hoeyestliggende (som til naa er Base Camp), kaldest, vaatest, mest paa utstilling, best kamuflert, mest malplassert (jeg leder foreloepig med en plassering mellom en yak og en kamel), mest urban, i traad med naturen osv. Den mest aapenbare klassifiseringen er likevel den av “toalettene” vi besoker; stoerre eller mindre grad av ‘slumdog milionare’ (For dere som ikke har sett filmen er det en scene i filmen der hovedpersonen faller ned i en utedo, denne klassifiseringen sikter til). Vi har bestemt oss for at noen opplevelser ikke er til for aa memoreres.

Jeg har ikke sittet paa et toalett siden jeg forlot Kathmandu og var derfor sjeleglad da jeg lot meg fortelle at hotellet vi skulle tilbringe to netter har vestlig toalett og badekar.

Sivilisasjon
Jeg er med andre ord tilbake i sivilisasjonen igjen. Etter flere uker med endeloest fjellandskap var det fint aa se vegitasjon, hoyhus, blinkende reklameskilt og damer i hoye heler. Aa befinne seg paa 1600 moh betyr dessuten at vannets kokepunkt begynner aa naerme seg 100 grader, og te med melk kan dermed igjen bli en varm opplevelse. Jeg er i Lanzhou, en by med mellom fire og ni millioner mennesker. Jeg har ikke sett et eneste menneske med lyst haar, og ikke truffet noen kineser som kan si noe mer enn hello paa engelsk. Lonely Planet bruker tre av 1032 sider paa aa beskrive denne, i kinesiske termer lille byen, den har et tempel og er omgitt av noen pene fjell, men det mest spektakulaere er nattmarkedet. Vi var der i gaar, og det var i hoy grad en kulinarisk opplevelse. Det meste jeg foerte mot munnen var velsmakende. Omtrent 30% av det er jeg glad jeg ikke vet hva var, 20% kunne jeg latt vaere aa smake paa, men de resterende 50% var en nytelse.

Jeg har ikke sett passet mitt paa tre uker. Ingen av oss har det, det er derfor vi er i Lanzhou, for aa faa splittet opp det tibetanske visumet til individuelle Kina visum. Hadde vaeret tillatt det ville jeg spasert gatelangs, sett paa menneskemylderet, hoert bilene tute og sugd inn luften fra en av de mest forurrensede byene i Kina. Men hoyeden over havet foerer ogsaa til at nedboer faller ned som regn og i hele dag har det plasket ned utefor. De tre sidene i Lonely Planet minner meg om at jeg igrunnen ikke gaar glipp av saa mye likevel, og det er nesten fint aa ha en unnskyldning for aa sitte ned og gjoere ingenting for en dag.

...

[/caption]
Det var uvirkelig aa ringe taxien fra et nesten tomt rom i Nanyang Walk, skru av viften og tilslutt laase doeren for aller siste gang. Vi kjoerte ut Jalan Bahar entrance, ut paa PIE og mot Changi airport. Jeg hadde tatt farvel med de siste jeg kjente paa campus, sovet i omtrent en time og tatt med meg en sekk full av utstyr jeg kunne se for meg aa maatte trenge. Etter aa fulgt soloppgangen fra flyplassen, med en green tea latte som Therese har laert meg aa like, saa var jeg plutselig paa vei. Jeg vet ikke hva jeg ventet meg, men det som moette meg i Kathmandu var jeg ikke forberedt paa. Den foerste timen maatte jeg konsentrere meg om aa puste, luften var blottet for fuktighet og istedet fylt med eksos. Den siste tiden i Singapore snakket vi ofte om at hvis man skal til India, da maa man forberede seg, og hver gang jeg bestilte indisk i can b eller i can 16 fikk jeg stadfestet for meg selv at jeg ikke var klar for aa reise til India. Absolutt ikke klar. Det slo meg etter bare en halv dag i Kathmandu at den byen kanskje var det naermeste India jeg kunne komme. Heldigvis har Kathmandu sjel, og en vennlighet som falt i smak med det samme jeg hadde satt fra meg ryggsekken paa hotellrommet. Vennlighet og sjel omgitt av et komplett kaos.

Flyvningen inn til hovedstaden i dette fattige fjellandet inneklemt mellom Kina og India fremkalte et ikke ubetydelig oenske om aa gaa i fjellet, og jeg fikk arrangert en fire dagers trekkingtur sammen med en lokal guide fra omraadet. Vi kjorte lokale busser med geiter og hoener paa taket, ble stoppet i vaapenkontroll og kom oss tilslutt til nasjonalparken like utenfor Kathmandu. Det var fantastisk aa vaere i naturen igjen, kjenne fjell og sten under foettene og merke hvordan bakker i flere tusen meters hoyde tar pusten fra en baade paa grunn av utsikt og tynnere luft.

Jeg hadde noen dager i Kathmandu da jeg kom tilbake fra hiking foer jeg moette ‘Kristina’ og resten av gjengen som jeg skulle reise med gjennom Tibet. ‘Kristina’ er navnet paa trucken, hun er oransje og funksjonell og faar en del oppmerksomhet paa grunn av sin annerledeshet. Vi kjoerte The Friendship Highway mot grensen til Tibet, og da vi stod paa grensen til Kina kjente jeg blodet pumpe. Man kan si hva man vil om passkontroller og sikkerhet paa flyplasser rundt om i verden men porten inn i Tibet er alt annet enn ubetydelig. De sjekker alt, det vaere seg dagboeker, reiseboeker, ordboeker, kamera, pc, kart, baggasje som saadan, har du et bilde av Dalai Lama blir du tatt med inn paa bakrommet, og er du i besittelse av Lonely Planet Tibet, som forunderlig nok har forrord av Dalai Lama, saa kan du vaere sikker paa at den blir tatt fra deg. Vakten som sjekket meg var litt skeptisk til notatboken min med kinesiske skriblerier, men jeg synes jeg saa et smil da han leste “Jeg har en mamma og en pappa, de har det bra, jeg er ikke kineser, men jeg har en storebror som er opptatt…”

Tibet er en del av Kina, men tibetanere er ikke kinesere. Man trenger ikke vaere spesielt skarp i blikket for aa oppdage nettopp det. Utfallet er dessverre kontroll og undertrykkelse. Jeg kommuniserer med saa mange tibetanere som jeg kan og alle smiler til meg. En morgen gikk jeg en tur gjennom en landsby og ble invitert inn i et tempel paa buttertea, nasjonaldrinken, og frokost. I nesten to timer fikk jeg oppleve stemnigen i tempelet, spiste groet side om side med lokale, til sangen av kvinner som gikk rullet paa gullsoylene, lukten av roekelse og lyset fra stearinlysene. Da jeg kom til bake til ‘Kristina’ moette jeg Mike, han kom ut fra et hostell og hadde nettopp konsumert tre sjokoladepannekaker.

Jeg har vaert i Tibet i over en uke naa. Det er fantastisk og skremmende paa samme tid, lukket, kontrollert, religioest og storslagent. Naturen er naermest ubeskrivelig, i det ene oyeblikket er fjellandskapet som en oerken, klinisk renset av vaer og vind for traer, planter og bebyggelse. Plutselig kan det dukke opp en liten landsby midt i ingenmannsland, med hvitkalkede hus, tibetanske skilter, en gammeldags broenn som er beboernes eneste kilde til vaeske, kvinner i ull og menn med langt sort haar bundet opp i en flette med roedt garn paa hodet. Og i bakgrunnen, majestetiske tinder som strekker seg flere tusen meter opp mot himmelen. Har dere sett utsikten fra Galdhoepiggen? Blaabaer.

I neste oyeblikk er det checkpoint, da maa alle ut av trucken, stille opp i stigende rekkefolge og vise frem sine pass. Det er ikke tibetanerne som kontrollerer checkpointene, langtifra, det er den kinesiske myndighet. Det er den samme myndighet som har politi paa gatene i byer storre enn 2000 mennesker og ogsaa den samme myndighet som patrollerer gangen mellom meg og min tibetanske sidemann paa denne internettkafeen. Han har svart drakt, to stjerner paa hver skulder og et maskingevaer hengende ned langs den ene siden. Heldigvis kan han ikke lese norsk.

Ute paa gaten sitter det noen tibetanske munker i roedbrune drakter og mediterer. En baker steamer sitt rismelbroed, og et titalls unger med yak-ullklaer leker med en plastflaske det en gang har vaert jasmin te i. En times kjoretur utenfor byen gaar det en gjeter og passer paa sauene sine, han har fake north face fleece genser, hjemmelaget skinnbag, hull i den ene skoen og har aldri snakket et eneste ord kinesisk.

De siste fem dagene har vi sovet i telt, laget mat paa avanserte stormkjoekken, iblant vaaknet opp til et hvitt teppe som dekker landskapet og saa godt vi kan akklimatisert. Fjellpassene og landskapet ligger i 4000 meters hoyde pluss, og gjor at alt man foretar seg er litt mer slitsomt enn vanlig. Men naar man skuer ut over verdens hoeyeste fjelltopper da gjoer det liksom ingenting, da er den tynne luften verdt det. Hjemme i Oslo staar en sykkel som har bragt meg frem og tilbake til NTNU i to aar, det er en Everest. En Everest Sherpa. Da jeg stod paa basecamp og stirret opp paa Mt Everest forsto jeg at den rustne sykkel langt i fra er sitt navn verdig.

Jeg reiser gjennom det vakreste landskapet jeg har sett, i et land jeg ikke kan forstaa.

Namaste.

Mt. Everest!

De har begynt å forlate campus, studentene som er ferdig med eksamen og har sommerferie. Gangene på hallen virker nakne når sandaler og plakater forsvinner, heisen står oftere stille i 2. Etasje, vaskemaskinene er alltid ledige, kantinen er ikke full ved lunsjtider, og lesesalen, den er spøkelsesaktig tom. De lokale flytter hjem for sommeren og etterlater seg en merkelig, nærmest kjølig, tomhet i veggene. Også utvekslingsstudentene reiser, de fleste ut på små eventyr for krampeaktig å utnytte den siste tiden i denne delen av verden. Mange reiser også hjem, til sine respektive fedreland. Felles for dem alle er at de tar farvel med Singapore, med NTU og campus, med venner og bekjente, ofte med et budskap om at man kanskje en gang i fremtiden vil sees igjen.

Det aller merkeligste er at jeg selv er ferdig med fire eksamener og bare har to igjen før også jeg tar sommerferie. Jeg teller ned dagene. Snart er det min tur til å pakke ned sandalene, ta ned det som er igjen av veggpynt og forlate rommet som har vært mitt hjem det siste året. Ingenting varer evig.

Parallelt med nedtelling og farvel er det strevsomt å holde motivasjonen på topp hva angår eksamenslesing. Jeg går for eksempel oftere enn vanlig ut på terrassen for å nyte utsikten mot Malaysia og å kjenne den slående varmen fra solen som står slik at jeg ikke har noen skygge, jeg kaster lengre blikk på gekkoene og lytter utrettelig til fuglesangen fra karakteristiske blå fugler. Sekundviseren på klokken lokker tilslutt fornuften frem og jeg vender tilbake til det ikke så eksotiske pensum. Tre dager gjenstår av semesteret. Heller ikke eksamensperioder varer evig.

Torsdag ettermiddag,

På 1 grad nord og 103 grader øst slenges det to tunge bagger inn i en taxi, de inneholder materielle goder jeg kan klare meg uten de neste hundre dagene og skal sendes hjem til Norge med Ingar dagen etter. Jeg hopper inn i baksetet og forklarer hvor jeg skal. Vi kjører PIE østover, det er saktegående trafikk og vått på bakken. Plutselig faller en motorsyklist idet han passerer oss, og jeg skvetter til i baksetet. Vi svinger unna. Det er forbudt å stoppe på PIE. Skal du reise spør sjåføren på kronglete engelsk. Jeg må legge godviljen til for å forstå hva han sier. Bu shi, wo shi Nan Da de xuesheng, svarer jeg på keitete kinesisk. Han titter opp i speilet og smiler. Vi utveksler noen fraser og er skuls på godvilje. You are very lucky, sier han tilslutt. Han skulle bare visst.

Når jeg kommer hjem leser jeg China Daily før jeg går og legger meg. 70.000 kinesere er fremdeles hjemløse etter jordskjelvet, og dødstallet på over 1000 forventes å stige.

Fredag morgen.

Jeg leser jeg gjennom et case i integrated supply chain. Det tar 31 dager å sende 19 tonn brokkoli med båt fra Xiamen, Kina til Camebride, England, leser jeg, men bare fire dager fra aspargesen plukkes i Thailand før den ligger i teflonpannen på Ritz i London.

Klokken ett er det lunsj, da er det også tid for å sjekke nyheter, mail og facebook. I akkurat den rekkefølgen.

Avisoppslagene er ikke til å ta feil av. Vår kjære klode er brutal. Når den slår til er det ingenting vi kan stille opp med. Over 100.000 kinesere er hjemløse etter skjelvet, mer enn 1300 er bekreftet døde, men etterskjelvene har gitt seg, endelig.

Så går jeg inn på aftenposten.no. Moder jord er virksom om dagen. Jeg ser en animasjonssky kaste sin mørke skygge over hele nord-Europa. Full stans i flytrafikken. Jeg leser om mer eller mindre viktige personer som visstnok er ”askefast” på ulike plasser, et ord jeg for øvrig ikke gjenkjenner. Leiebilindustrien til himmels, man kan haike med vg.no (?), Stoltenberg tvitrer seg gjennom Europa, NSB-sjefen er landbruksøkonom, veidirektøren har postskolen og Kystverket ledes av en landskapsarkitekt, Avinor overdriver, ingen kan bevise at å fly gjennom røyk er farlig, og luftfartstilsynet har ikke engang foretatt seg partikkelmålinger av luftrommet over Norge. Enda godt denne vulkanen ikke kan utrydde dinosaurene på nytt. Hvem kan vi egentlig skylde på? Noen må jo ta ansvar for at kronprinsen er askefast. Askepott?

“Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi – Europa brenner!”

Søndag.
Alt handler om vindretninger, flytrafikk og aske. Busselskaper håver inn penger, en britisk forretningsmann må kjøpe seg sykkel for å komme med fergen over den Engelske kanal fordi fergen er full for passasjerer, men har enda plasser for syklister, veien til Europa går gjennom Værnes heter det, KLM prøveflyr, mens Kjos venter på at selskaper skal gå konkurs, og likevel forsetter Eyjafjallajökull å spy uy aske.

Slik oppleves verden gjennom avisoverskrifter tenker jeg og føler plutselig på at det eneste som knytter meg til vulkanskyen er Ingar som reiste bagasjeløst og fremdeles er i Singapore. Og kanskje at det går deflasjon i aspargesene på de lokale markedene i Thailand.